Mange kan ha sterke følelser knyttet til barnevernet, som frykt, frustrasjon og avmakt. Derfor er det viktig å starte med dette:

Barnevernet er en offentlig tjeneste som har ansvar for å passe på at barn har det trygt og godt. Barnevernet finnes for å støtte barn og familier når livet er vanskelig, ikke for å straffe foreldre.

Hva er barnevernets oppgave?

Barnevernets viktigste oppgave er å:

• sikre at barn får omsorg, trygghet og beskyttelse
• gripe inn hvis et barn ikke har det trygt
• bidra med hjelp tidlig, før problemer blir større

Barnevernet skal alltid vurdere hva som er best for barnet, samtidig som de skal samarbeide med foreldrene så langt det er mulig.

Når kan barnevernet bli involvert?

Barnevernet kan bli involvert når:

• noen er bekymret for hvordan et barn har det
• foreldre selv ber om hjelp
• skole, barnehage eller andre voksne melder bekymring

Å ha kontakt med barnevernet betyr ikke automatisk at noe alvorlig har skjedd. I mange saker handler det om støtte, veiledning og hjelp i en periode.

Hva gjør barnevernet i praksis?

Når barnevernet får en bekymring, vurderer de først om det er behov for å undersøke barnets situasjon nærmere.

Hvis de starter en undersøkelse, betyr det at de vil:

• snakke med barnet
• snakke med foreldrene
• forstå hverdagen og situasjonen rundt barnet
• innhente informasjon fra instansene som kjenner familien og barnet, som for eksempel skole, barnehage, AKS/SFO, NAV

Barnevernet skal bare undersøke det som er nødvendig, og de skal forklare hva som skjer underveis.

Etter undersøkelsen kan barnevernet:

• avslutte saken
• tilby hjelpetiltak i samarbeid med familien
• eller (i alvorlige situasjoner) vurdere mer inngripende tiltak som plassering utenfor hjemmet, sakkyndig utredning eller tvungne hjelpetiltak

Barnevernet og foreldrene

Foreldre er barnets viktigste omsorgspersoner. Derfor skal barnevernet:

• informere foreldrene
• lytte til foreldrenes forklaring
• samarbeide med familien så langt det er mulig

Foreldre har rettigheter, kan stille spørsmål, og kan klage hvis de er uenige i beslutninger.

Barnevernet og barnet

Barn er ikke bare en del av foreldrenes sak, barn har egne rettigheter:

• å bli hørt
• å få forklart hva som skjer
• å føle seg trygge i møte med barnevernet

Barn skal aldri ha ansvar for beslutninger som tas. Det er alltid de voksne som har ansvaret.

Barnevernet jobber for at barn skal ha det bra og for at de skal bli boende hjemme hos sine foreldre. Derfor er målet at familiene får hjelp tidligst mulig.

For mer informasjon: bufdir.no/barnevern · barneombudet.no · statsforvalteren.no

En bekymringsmelding betyr at noen sier fra til barnevernet fordi de er urolige for hvordan et barn har det hjemme, på skolen, eller ellers i livet. Det kan være foreldre selv som tar kontakt for å få hjelp. Det kan også være andre: skole, barnehage, helsesykepleier, familie, naboer, eller noen som bare vil være trygge på at barnet har det bra.

Barnevernet er først og fremst en hjelper for barn og foreldre.

Når barnevernet får en bekymringsmelding, har de plikt til å vurdere den. Først gjør de en vurdering: Trenger vi å undersøke barnets situasjon nærmere?

Her er det viktig å vite to ting:

1. Terskelen for å undersøke skal være lav. Det betyr ikke at noen er «dømt» eller at barnevernet har bestemt seg. Det betyr at barnevernet vil være sikre før de konkluderer.
2. Barnevernet skal normalt bestemme ganske raskt om de går videre med undersøkelse eller om saken henlegges. Normalt skal dette avgjøres innen en uke.

Hvis barnevernet vurderer at det kan være behov for hjelp, oppretter de en undersøkelsessak. En undersøkelse handler om å samle nok informasjon til å finne ut hvordan barnet har det, og hva som eventuelt kan hjelpe. Barnevernet skal bare undersøke det som er nødvendig.

Undersøkelsen skal skje så fort som mulig, og som hovedregel konkluderes innen tre måneder.

Til slutt kan barnevernet konkludere på ulike måter:

• De kan avslutte saken hvis de ikke finner grunn til bekymring
• De kan foreslå hjelpetiltak hjemme
• Eller (i mer alvorlige situasjoner), vurdere at barnet ikke kan bo hjemme, og da må saken til barneverns- og helsenemnda

Husk: En bekymringsmelding betyr ikke automatisk at «noe er galt». Det betyr at barnevernet skal vurdere, undersøke ved behov, og finne det som er best for barnet.

For mer informasjon: bufdir.no/barnevern · barneombudet.no · statsforvalteren.no

Omsorgssvikt er et alvorlig ord, og det kan føles skremmende. Målet med å snakke om det er å gjøre det tydelig og trygt: Hva trenger barn for å ha det bra, og hva gjør voksne hvis de er bekymret?

Omsorg handler ikke om å være en «perfekt» forelder. Omsorg handler om at barnet får det som trengs for å være trygg, ivaretatt og ha positiv utvikling.

Barnevernet vurderer ofte flere områder:

1) Grunnleggende behov
Barn trenger mat, klær, søvn, helsehjelp, og et hjem som er trygt nok. Hvis et barn ofte mangler dette over tid, kan det være et tegn på manglende omsorg.

2) Trygghet og beskyttelse
Barn skal ikke leve med vold, trusler, alvorlige konflikter, eller utrygghet som gjør dem redde. Hvis voksne ikke klarer å beskytte barnet mot farlige situasjoner, kan det være omsorgssvikt.

3) Følelsesmessig omsorg
Barn trenger voksne som ser dem, trøster, setter grenser med respekt, og hjelper dem å forstå følelser. Hvis et barn ofte blir avvist, ydmyket, ignorert eller blir «den voksne» i familien, kan det være skadelig.

4) Stabilitet og forutsigbarhet
Barn trenger rutiner og voksne som følger opp skole, helse, og hverdagsliv. Når det er mye kaos over tid, for eksempel rus, alvorlig psykisk uhelse uten hjelp, eller at barnet må klare seg selv, kan det bli bekymringsfullt.

Barnevernet prøver å finne ut: Hvordan er dette for barnet i praksis og i hverdagen? I undersøkelser skal de snakke med barnet og foreldrene, og de skal bare undersøke det som er nødvendig.

Og til deg som er barn: Hvis du kjenner på uro, kan du si fra. Du har rett til å bli hørt, og voksne skal forklare deg hva som skjer og hvorfor.

Hjelpetiltak betyr støtte og tiltak som skal gjøre hverdagen tryggere og lettere for barnet og familien, ofte mens barnet fortsatt bor hjemme.

Eksempler kan være:

• foreldreveiledning og samtaler
• støtte i samarbeid med skole/barnehage
• hjelp til rutiner, struktur og grensesetting
• avlastning eller støttekontakt
• tiltak som styrker barnets fritid og nettverk
• familieråd og nettverksmøter

Hva betyr «frivillig hjelpetiltak»?

Det betyr at tiltakene som hovedregel skjer i samarbeid med familien, og at foreldrene samtykker. Målet er å skape bedring uten mer inngripende tiltak.

Men hva hvis barnevernet er alvorlig bekymret, og samarbeidet ikke fungerer?

Da kan barnevernet i noen situasjoner vurdere mer inngripende tiltak. Det er viktig å vite at barnevernet ikke bare «bestemmer» dette alene. Ved alvorlige inngrep må saken normalt løftes til barneverns- og helsenemnda, som er en uavhengig rettsinstans. Nemnda avgjør om barnet eventuelt skal flytte ut av hjemmet ved alvorlige saker.

I prosesser som kan ende med tvang, er dokumentasjon, begrunnelser og rettigheter ekstra viktige, og barnets beste skal stå i sentrum.

For mer informasjon: bufdir.no/barnevern · barneombudet.no · statsforvalteren.no

En plassering utenfor hjemmet vurderes vanligvis først når barnevernet mener at barnets situasjon er så alvorlig at hjelpetiltak hjemme ikke er nok. I slike tilfeller legges saken frem for barneverns- og helsenemnda, som avgjør om barnet skal flytte til fosterhjem eller institusjon.

Hva vurderer barnevernet før dette?

• Hva er barnets behov akkurat nå: trygghet, omsorg, ro?
• Kan familien få hjelp som gjør at barnet kan bo hjemme trygt?
• Hvilke tiltak er prøvd, og hva har effekt?
• Hvordan opplever barnet situasjonen? (Barn skal snakkes med og bli hørt.)

Prosessen videre:

• Barnevernet undersøker og dokumenterer bekymringen
• De vurderer alternativer og hva som er best for barnet
• Hvis de mener plassering er nødvendig, må saken normalt til barneverns- og helsenemnda
• Der får foreldrene og barnet mulighet til å uttale seg, og nemnda tar avgjørelsen

Til deg som er barn: Hvis voksne bestemmer at du skal bo et annet sted, skal de forklare hvorfor, hva som skjer videre, og høre hva du mener. Du har rettigheter, og du kan også klage eller be om hjelp til å klage.

For mer informasjon: bufdir.no/barnevern · barneombudet.no · statsforvalteren.no

Barnets rettigheter

Barn er egne rettighetshavere. Det betyr at barn ikke bare er en del av foreldrenes sak, men har egne rettigheter.

Barn har rett til å:

• bli hørt i saker som angår dem
• si sin mening på en måte som passer alder og modenhet
• få forklart hva som skjer, og hvorfor
• få informasjon på et språk de forstår
• være trygge under samtaler med barnevernet

Å bli hørt betyr ikke at barnet bestemmer. Det betyr at barnets opplevelse og mening skal tas på alvor når voksne tar beslutninger. Barn skal aldri ha ansvar for avgjørelser som tas. Det er alltid de voksne som har ansvaret.

Barn som er 15 år eller eldre, regnes som part i egen barnevernssak. Det betyr at de blant annet kan:

• få innsyn i dokumenter
• uttale seg direkte i saken
• klage på vedtak som gjelder dem

Barn under 15 år er ikke part, men har likevel rett til å bli hørt og forklart gjennom hele prosessen.

Rett til å si ifra og klage

Barn og unge har rett til å si ifra hvis noe føles feil, utrygt eller urettferdig. De kan be om hjelp, stille spørsmål, og klage, uansett om de bor hjemme, i fosterhjem eller på institusjon. Det samme gjelder foreldre.

Foreldrenes rettigheter

Som forelder har du rett til:

• å få informasjon om saken og hva barnevernet er bekymret for
• å uttale deg og forklare hvordan du opplever situasjonen
• å få tydelige og forståelige forklaringer
• å bli behandlet med respekt
• å ha med en støtteperson i møter
• å klage på vedtak du er uenig i

Når barnevernet tar beslutninger som påvirker rettigheter eller plikter, skal disse beslutningene være begrunnet, og det skal informeres om hvordan du kan klage og hvilke frister som gjelder.

Rettigheter handler ikke om konflikt. De handler om trygghet, verdighet og rettferdighet for både barn og foreldre. Målet er at alle skal forstå hva som skjer, få sagt sin mening, og bli møtt på en respektfull måte, gjennom hele prosessen.

1) Be om tydelighet tidlig
Spør: Hva er dere bekymret for, helt konkret? Hva trenger dere å finne ut? Hva er planen videre? Når ting blir konkret, blir det ofte mindre skummelt.

2) Fortell både styrker og utfordringer
Barnevernet trenger et sant bilde av hverdagen. Fortell hva som fungerer, og hva som er vanskelig. Mange familier trenger hjelp i perioder og det er nettopp derfor barnevernet finnes som støtte.

3) Skriv ned det dere blir enige om
Etter møter: skriv kort hva dere forsto, og send gjerne en oppsummering. Det kan forebygge misforståelser.

4) Ta med støtte
Hvis du blir urolig i møter, ta med en person som kan hjelpe deg å huske informasjon og stille spørsmål.

5) Hjelp barnet å føle trygghet
Forklar barnet: «Vi voksne skal finne ut hva som kan hjelpe oss.» Barn har rett til å bli hørt og få forklaringer.

6) Hvis du er uenig, bruk rettighetene dine
Du kan klage. Statsforvalteren minner om klageretten og at de følger med på at barnevernet følger lover og regler.

Samarbeid betyr ikke å være enig i alt. Samarbeid betyr å holde fokus på: Hva trenger barnet og hva kan vi gjøre nå for at barnet skal ha det trygt og godt?

For mer informasjon: bufdir.no/barnevern · barneombudet.no · statsforvalteren.no

Ettervern er støtte til ungdom og unge voksne som har hatt hjelp fra barnevernet, og som er i ferd med å ta steget videre i livet. Målet med ettervern er enkelt: Ingen skal stå alene når de går fra ungdom til voksen.

Hvem kan få ettervern?

Ettervern kan gis til ungdom og unge voksne som har hatt tiltak fra barnevernet tidligere. Det kan være ungdom som:

• har bodd i fosterhjem
• har bodd på institusjon
• eller har hatt andre barnevernstiltak

Ettervern handler ikke om kontroll. Det handler om støtte i en fase av livet der mye er nytt, krevende og sårbart.

Hva kan ettervern være?

Ettervern tilpasses den enkelte. Det finnes ikke én løsning som passer for alle. Ettervern kan for eksempel handle om:

• støtte i overgang til egen bolig
• hjelp til skole, utdanning eller jobb
• økonomisk veiledning
• hjelp til struktur, rutiner og hverdagsmestring
• noen å snakke med når livet er vanskelig
• støtte i relasjoner og nettverk

For noen er ettervern tett oppfølging. For andre er det tryggheten i å vite at det finnes noen å ringe.

Medvirkning og valg

Ettervern skal skje i samarbeid med den unge. Det betyr at:

• den unge har rett til å si hva de trenger
• tiltakene skal tilpasses deres liv og mål
• støtte kan justeres underveis

Å ta imot ettervern betyr ikke at man er svak. Det betyr at man tar imot støtte i en viktig overgang.

For deg som er forelder eller omsorgsperson

Overgangen til voksenlivet kan være krevende, både for den unge og for familien rundt. Ettervern kan bidra til tryggere rammer, mer forutsigbarhet og mindre press også for foreldre. Målet er at den unge skal stå stødigere, ta mer ansvar i eget tempo, og bygge et godt voksenliv.

Overgangen til voksenlivet skjer ikke over natten. Alle trenger mer eller mindre støtte i denne fasen. Ettervern handler om:

• kontinuitet
• trygghet
• muligheten til å lykkes